onsdag 30. november 2016

Det er ein grunn til at eg er singel, trur eg ...

Meg: *opner tinder*
Meg: Nei *swipe left*
Meg: Nope *swipe left*
Meg: Nei *swipe left*
Meg: Mann over 30 med capsen bakfram? Nope *swipe left*
Meg: Fjelltoppbilete? *swipe left*
Meg: Skibilete *swipe left*
Meg: Ølboks/vinglas/ølglas/spritflaske. Nope *swipe left*
Meg: ... nope *swipe left*
Meg: ... niks *swipe left*
Meg: ... åh, han var litt søt da ... *swipe left*
Meg: Karikaturteikning som profilbilete *swipe left*
Meg: Fjellturbilete igjen *swipe left*
Meg: Terrengsykkel. Nope. *swipe left*
Meg: Bar overkropp ... nope *swipe left*

... 'ingen flere matcher i ditt område'. Sett slikt.

fredag 21. oktober 2016

Kjære AaFK; ka he dokke gjort??

... altså, det speler overhodet inga rolle kva det er. Det einaste som speler ei rolle er at dykk held fram med å gjere det.

Seks kampar uten tap. Plassen 99,9% berga. Og vi speler steikje god fotball, midt oppi heile greia.

Dette hadde eg ikkje venta meg for to og ein halv månad sidan. Dette trur eg det er ytterst få som hadde venta seg for to og ein halv månad sidan.

Tusen takk. Tusen takk for at dykk fann att gløden. For at dykk viser at dykk både kan og vil. For at det aldri, aldri, aldri er keisamt å vere AaFK-supporter.

Kjærleiken har alltid vore der. Men no er trua og håpet restaurert. Eg gleder meg noko innmari til fortsettelsen!


fredag 22. juli 2016

Kjære AaFK; ka kan ej gjer?

Korleis kan eg hjelpe til? Korleis kan eg vere med på å snu dette?

Korleis i allverda kan eg vere med på å forhindre at klubben i mitt hjarte går heilt til grunne?

Det er med tungt hjarte eg skriv dette innlegget. Eg har starta på det mange gonger i år, og så tenkt at "nei, ej ska'kje ver sånn suksessupporter som surna i møte me en smule motgang".

Men no, kjære AaFK, no er det meir enn ein smule motgang. No er det heilt steikje gale.

Og det handler ikkje berre om tapet i dag. Tapet i dag var dråpen som fekk begeret til å renne over. Det har igrunn trua med å gjere det ganske lenge.

For dette går ikkje lenger. Det må dykk da sjå der borte også? At dette berre går ein veg. At det ikkje snur av seg sjølv. At mirakel er vel og bra, men ein kan liksom ikkje lite på at dei kjem.

Eg har vore med på nedrykk og opprykk. På to cupfinalar, med maks uttelling. På Europa League, der vi har gitt både den eine og den andre ein nasestyvar. På fjerdeplass i serien, og ekte tangofotball.

Og for all del; eg har vore med på nedturar og. Det høyrer med i fotball, og oppturane blir så mykje større av det.

Men no byrjer nedturane å kome litt vel tett. Ikkje berre for min del, men for dykkar og.

Og dette er ikkje kritikk av laget åleine. Eg tviler ikkje eit sekund på at dykk gjer så godt dykk kan. Og eg skjøner veldig godt at dykk blir oppgitt, og at det blir vanskeligare og vanskeligare å finne motivasjonen til å gå på kamp etter kamp. Og eg skulle så inderlig ønske at det var noko eg kunne gjere for å hjelpe.

Det handler heller ikkje berre om trenarane. Eg tviler ikkje eit sekund her heller, på at heile trenerteamet har hjartet og entusiasmen på rett stad. Det er berre at no må det meir til. Ein kan diverre ikkje vinne fotballkampar på entusiasme åleine.

Og ansvaret for dette kviler lenger oppe. På dei som driv denne klubben. Dei som tek avgjerder om spelarar, trenarar. Dei som styrer skuta.

No skal eg glatt innrømme at eg veit ganske lite om å drive ein fotballklubb. Men eg er ikkje åleine om å sjå at rota til dette problemet ligg i toppen, ikkje bunnen.

Vi har mista spelarar som Hamed Allah. Ulvestad. Barrantes. Leke James. Og vi har diverre ikkje klart å erstatte dei. Vi har solgt oss ut og nedover på tabellen, rett og slett. Og det er vondt å sjå på, for vi hadde noko på gong i Aalesund. 

Og det er ikkje stort betre på trenersida. Korleis i allverda kan leiinga i ein Tippeligaklubb bomme så fatalt på trener-tilsettjinga at dei må sparke den same treneren etter fire serierunder? Kanskje var det billigare å finne ei løysing innad i klubben. Men eg er redd at den løysinga i lengda vart dyrere enn de hadde tenkt, både økonomisk og på andre måter. 

For kven vil vel til ein klubb der ingenting er på stell? Der alt er berre kaos, og den sportslege kurva stuper? For eg er redd for at det er det ryktet AaFK har akkurat no. Det er i alle fall slik det ser ut for oss på utsida. Og det kan umogeleg gjere det lettere å skaffe nytt blod.

Og hversåsnill å ikkje tru at eg er ein sytete supporter, for det er så langt frå sanninga som ein kan kome. Eg skal med glede legge meg skinnflat om dykk motbeviser meg i nærast framtid. Men all trua, håpet og kjærleiken i verda held ikkje no lenger. Det handler ikkje om å vere storforlangande. Eg treng ikkje seriegull og champions league å di greian der. Eg hadde det kjempefint midt på tabellen eg, med greie prestasjonar i cup'en i ny og ne.

Det heiter "klubben i mitt hjerte" av ein grunn. For det er her dykk er. I hjartet mitt. Eg er så uendeleg glad i klubben min, og difor gjer det så uendeleg vondt å sjå på at den rakner.

Det er difor det sit så langt inne å skrive dette innlegget og. Eg vil så gjerne ha trua, eg har gjort mitt beste for å halde på den dei siste åra. Men no held det ikkje med håp og tru lenger. No må det skje noko her.

"- gjør noe med deg" står det på arma mi. Og som eg seier til barna på jobb; "de kjem te å stå der heilt til ej bli gammal dame me grått hår". Det kjem til å stå der uansett korleis denne sesongen ender. Uansett korleis neste sesong ender. Eg er ikkje mindre stolt oransje og blå av alt dette. Eg tek ikkje capsen min og går. Dette er ikkje eit ultimatum.

Det er ei bøn. Ei bøn om at de som sitt på toppen av klubben eg er så uendeleg glad i skal våkne og sjå kvar vi er på veg. Og gjere noko med det før skuta går på grunn. For det er dykk som sit med makta her. Det er i toppen dette må starte.

Og starter det ikkje snart no, så må kanskje nokon av dykk vurdere om dykk skal finne ein annan topp å sitje på, og gi stafettpinnen viderer til nokon med nye tankar og idear. Nokon med ny giv.

For de er i ferd med å øydelegge alt det flotte vi hadde. Sakte, men likevel akk så sikkert. 

Og vi kan snu det. Det er kanskje for seint i år, men om vi starter jobben no ... kven veit?

Og om det er noko eg kan gjere så må de berre seie frå. Eg skal møte opp, rope og hoie og heie og klappe alt eg makter. Men det har eg gjort i 11 år no, så eg trur ikkje det åleine er nok.

Så hvis eg gjer så godt eg kan, lover de der oppe på kontoret å gjere det same? For det er ikkje berre ein fotballklubb de styrer. Det er hjarte til så, så mange. Og det finns kanskje større sorger i verda, men eg skal love at for oss som elsker AaFK så er denne stor nok akkurat no.

tirsdag 5. juli 2016

Små barn; små gleder. Store barn;

Favorittbandet sin debutsingel på vinyl femten år etter at den først kom ut på CD.


Tilogmed signert.

Her skal det liksom kome ein eller annan klisje om at "de ska'kje så mykje til for å glede mej". Men altså, for meg er dette ganske mykje.

For The Margarets har alltid forstått. Dei sang om alle dei tinga eg kjende på, men ikkje klarte å snakke om. Eller som eg trudde eg var åleine om. Dei sang om dei tinga som gjorde at eg kjende meg håplaus og ubrukeleg.

Og såleis var det i alle fall nokon som forstod. Kva enn eg kjende på, så hadde The Margarets ein song om det. Dei song om å ikkje våge å ta sjansen. Om å stå på sidelinja og sjå livet gå forbi deg, utan å våge eller evne å vere ein del av det. Om å ikkje passe inn, å vere annaleis, om å lengte etter ting ein ikkje visste korleis ein skulle få tak i.

Og det beste var at det verka som dei fleste av desse sangane alltid hadde ein tone av håp. Eit trøstande klapp på skuldra, nokre forvissande ord om at det var greit å vere redd for mørket, eller føle seg liten og hjelpelaus, men at det vart betre til slutt. Du treng ikkje å vere sterk heile tida. Ingen er sterk heile tida. Så berre sov med lyset på, hald ut til i morgon, eller neste dag, eller neste veke. Det blir betre.

Etter kvart som eg har blitt eldre har sangane berre vekse på meg. Tekstane har berre blitt viktigare og viktigare, jo betre eg (trur eg) har forstått dei. The Margarets har blitt musikken eg tyr til når det er kaos i hovudet, og som alltid stilner dette.

Så ja. Det er kanskje berre eit pappcover med ei lita, svart plastikkplate inni, med to songer som eg har både på CD, i iTunes, i Spotify og stort sett alle andre stader eg høyrer på musikk. Det høyrast liksom ikkje ut som ei stor greie.

Men for meg er det ei veldig stor greie. Så det skal kanskje ikkje så mykje til for å glede meg. Men dette gleder meg mykje.

mandag 4. juli 2016

Vi må snakke om Sondre Justad

Vi må. Rett og slett.

Disclaimer: Eg var på Sommerfesten på Giske i går, og er for augeblinken forholdsvis nyforelska (les; totalt både fortapt og forgapt). Og eg var ganske glad i han fra før altså.

Sondre Justad var ein tilfeldigheit. Slik er det med ganske mange av favorittartistane mine. Fiction Plane varma opp for Sting på Romsdalsmuseet for nokre år sidan. Vokalisten i COLOUR OF BONE speler ein av favorittrollene mine i TV-serien "Whitechapel". Paolo Nutini var gjest i ein episode av "The Graham Norton Show".

Slik var det med Sondre og. Eg såg eit kvart intervju med han i januar, uten å høyre ein tone av musikken hans. Men det var eit eller anna som berre sa meg at han der kom eg til å like.

Ei veke seinere kjøpte eg "Riv i hjertet". Og la den på platespeleren med ein gong eg kom heim.

... eg elsker å ha rett.

Og eg elsker musikk som treff meg rett i hjartet. Eg treng verken ein grunn eller ei forklaring eller noko som helst. Det er berre å la det hende.

Kjærleik ved fyrste tone.

Så eg var forholdsvis happy då eg oppdaga at han skulle spele på Sommerfesten i år. Eg har gleda meg ganske lenge.

Det haldt på å ikkje bli. Klokka var halv fem, eg var klissvåt (tross både regnklede OG poncho), småkald, allereie litt forkjøla, og vurderte seriøst å droppe heile greia og reise heim til tørre sokkar og eit varmt pledd. Han kjem trass alt til Terminalen i haust, tenkte eg.

Men heldigvis, HELDIGVIS, hadde eg bestemt meg for å få med meg Man Made (som forøvrig absolutt var lurt å få med seg, men det får bli ein annan musikktips-post). Og etter at dei var ferdige så var det berre ein soundcheck til Sondre skulle på scena, så då vart eg verande.


HELDIGVIS! HJELPEMEG så bra denne fyren er live! Altså, han var allereie meir enn bra. Men HJELPEMEG så bra denne fyren er live!

Eg har ikkje ord. I det heile tatt. Det beste biletet eg kan gi på kor fantastisk opplevinga var, er at før han starta hadde eg vondt i beina, ryggen, skuldrane og stort sett alle andre stader. Etter at han var ferdig gjekk eg heile vegen frå festivalområdet tilbake til Ytterland (over denne brua, mellom anna) med eit stort smil. Og heldigvis heilt åleine slik at eg kunne synge.

Altså, makan til energi og humør og smil og det går ikkje an å ikkje bli forelska. På alle tenkjelege måter. Så får eg heller vere sånn på grensa til cougar (han er jo berre ein gutunge, eigentleg). For det handler om heile pakka her. Musikken. Tekstane. At mannen er fin å sjå på, og heilt herlig, er berre ein bonus.

Og altså, eg har høyrt "Riv i hjertet" forholdsvis mange gonger. Men i går så slo det meg plutselig kva den handler om. Og då vart alt enda betre.

Eg veit eigentleg ikkje kva eg meiner med denne blogposten. Sånn reint bortsettfrå at "DETTE ER FANTASTISK MUSIKK DU MÅ HØYRE PÅ DEN!" og den vanlige greia med at "det hjartet er fullt av bla bla bla".

Så ja. Om du ikkje allereie har gjort det; høyr på denne musikken. Og om du har sjansen; kom deg på konsert med denne karen. Du kjem ikkje til å angre. 

torsdag 16. juni 2016

Eg skal blogge igjen altså

Eg lover. Dyrt og hellig. Eg har sånn tre nesten-ferdige innlegg, og eit fjerde eg skal starte på når eg kjem på korleis.

Eg må berre skru på hovudet mitt igjen. Innsjå at no har eg fri. No er alt som heiter skulebøker forhåpentligvis ein saga blott (med mindre eg må ta opp att ein eksamen, eller lese meg opp til jobb, men det blir langt frå like intenst).

Så det kjem ting her etter kvart. Like uforutsigbart, bablette og einspora som det har vore hittil.

Men ein ting kan eg i alle fall skrive, sånn berre for å ha oppdatert litt.

EG SKAL PÅ MORRISSEY-KONSERT :D

torsdag 12. mai 2016

Tusen takk, Agnete

Dette skal ikkje handle om Eurovision, eller "Icebreaker", eller korvidt det var rett eller gale at vi ikkje gjekk til finalen.

Bortsettfrå at det var heilt rivruskande gale.

Dette skal handle om Agnete.

For nokre veker sidan takka eg "Jeg mot meg"-gjengen for at dei viste Norge korleis det er å leve med ei psykisk liding. For at nokon våga å stå fram, å vise den ærlige, nakne sanninga.

For det er dette som må til. Det må opp og fram i lyset. Skal fordomar og myter knusast, må sanninga fram. Det må snakkast om.

No fortener Agnete ei takk og. Som har vore så ærlig. Som har våga å stå midt i verdas største sirkus og seie at "dette er det eg treng". Som ikke har skulda på noko anna, men sagt det som det er.

For det er det som må til. Det må seiast som det er. Og det er kjempeskummelt, tru meg. Men når nokon faktisk finn styrken til å gjere det ... då betyr det så mykje for så mange.

Tusen takk, Agnete. Tusen, tusen takk.

Og du kan vere stolt av innsatsen din frå start til slutt i dette, sjølv om Europa ikkje var einige denne gongen. Og vit at vi er mange som er stolte både av og med deg.

fredag 22. april 2016

The more I ignore you, the closer you get

For ikkje så lenge sidan fekk eg spørsmål om kven eg likte best; Morrissey, eller The Smiths.

"The Smiths," svara eg kontant og skråsikkert.

Sidan det har eg omtrent berre høyrt på Morrissey.

Morrissey er ein slu fyr. For om du, som meg, først høyrer på The Smiths, så kan du risikere å ende opp med ein litt sånn "æææææ"-reaksjon på Morrissey som soloartist. Tekstane er framleis dei same fantastiske, men musikken var ... annaleis. Litt for annaleis for meg.

Trudde eg.

Nokre sangar traff med ein gong. "Let me kiss you", for eksempel. Den tok sånn eit halvt vers før eg var heilt solgt. Samme med "Irish blood, English heart".

Andre likte eg ikkje i det heile tatt. Som "Maladjusted", som liksom skulle vere ein av dei store. Eller "Suedehead", som visstnok også stiller i den kategorien.

Så etter nokre dagar der eg hadde utforska solo-utgivelsane til Morrissey var eg eigentleg heilt sikker på at eg framleis kom til å like The Smiths best.

... det tek eit stort menneske for å innrømme at ein har teke feil, sant?

Det byrja å gå gale då eg snubla meg utpå youtube. Eg hadde jo snusa litt på gamle Smiths-klipp, og var mildt sagt nyskjerrig på om 40something Morrissey var den same på scena som 20something Morrissey.

Det skulle forferdelig lite til før eg var sjarmert. På alle tenkjelege måtar.



Feil og manglar og trakking i salaten til tross; eg var fullstending sjarmert. Og av ein eller annan grunn så vart sangane betre etter at eg høyrte dei live.

Men eg var framleis ikkje heilt solgt på alt. Lista over favorittar vart rett nok litt lenger. "Don't make fun of daddy's voice" sneik seg innpå meg. "Everyday is like Sunday" kom også krypande. Og ikkje minst "Speedway".

Men eg likte framleis The Smiths best altså!

Og eg kom i alle fall aldri til å få dreisen på "I'm throwing my arms around Paris". Nope, nix, nu'uh ...

... bortsettfrå at nokre dager etterpå så gjekk eg å sang på den av full hals.

Det var igrunn etter det at eg gav opp. Innsåg at eg hadde tapt. Å freiste å stå imot var håplaust. Samme kor sta eg var på slik og sånn og ditt og datt, så hjalp det ikkje.

"That's how people grow up." "You have killed me." For ikkje å snakke om "I've changed my plea to guilty" og "Alma Matters". Og no i det siste; "Ouiji board, ouiji board", "Hairdresser on fire" og "Glamorous glue".

For å sitere Parvati Patil; arm, leg, I'm yours.

... altså, misforstå meg rett. Eg er ikkje så sjarmert i senk at eg plutselig har blitt tonedøv, eller mista all evne til å ha eigne meiningar. Det var berre denne musikken sneik seg skikkelig innpå meg, og eg såg det verkeleg ikkje kome før eg sat der med Morrissey til langt over øyrene.

Som han sjølv syng

Og for the record; no elsker eg både 'Malajusted' og 'Suedehead'.

Så her sitt eg. Og her har eg tenkt å bli sittande ei stund. Med mindre det dukker opp nokon som er ENDA betre til å skrive tekstar, og sette ord dei tinga han sett ord på slik han gjer. Og skal eg vere heilt ærlig så tviler eg sterkt på at ein slik dukker opp. Sånn heilt objektivt sett.

Men det er greit det. Han har igrunn sagt det best sjølv her også



tirsdag 19. april 2016

Takk

Å sove på mandagar har blitt nesten umogeleg.

Men det er ikkje negativt, eigentleg. Eg sit berre att med så mange tankar kvar gong eg ser "Jeg mot meg" at eg ikkje klarer å sortere dei.

Første først; "Jeg mot meg" er fantastisk! Muligens det aller beste som nokon gong har blitt laga.

Altså, det gjer vondt langt, langt inni hjarterota kvar einaste episode. Men tusen takk for at dykk deler. Tusen takk for at dykk er så smertefullt ærlige.

For det må snakkast om. Vi må snakke om kva depresjon og angst og andre psykiske lidelsar faktisk handler om. Vi må stikke hol i alle dei gamle ideane om kva det betyr. Om at vi som har det slik er slik og sånn, at vi ikkje klarer ditt og datt, at du kan sjå det på nokon, eller at "du kan ikkje vere deprimert, du er jo så smilande og blid heile tida".

Og samstundes er blir det heilt feil å kreve at vi som har det slik skal gjere det. Mange av oss har nok med oss sjølve, store deler av tida.

Men om verda rundt oss skal forstå ... om folk som ikkje kjenner på dette skal forstå, så må vi snakke om det. Vi som veit.

Eg er ikkje klar enno. Eg byrjer å bli det, men eg er det ikkje enno. Eg vil så gjerne sette ord på det, for no har eg faktisk ord å setje. Men eg ikkje klar enno.

Så tusen takk for at dykk er så modige! Tusen takk for at dykk viser heile Norge kva det vil seie, gir et innblikk. Tusen takk for at dykk tek det fyrste steget.

Tusen, tusen takk. 

lørdag 2. april 2016

Innfallsprinsippet

'Du skal ikkje dømme ei bok etter utsjånaden', heiter det så fint. Og eg er for så vidt einig.

Men på same tid så er eg ikkje heilt einig likavel.

Det finnast tre typar butikkar eg ikkje klarer å gå forbi;
  • garnbutikkar
  • bokhandlar
  • musikk/film-butikkar
Det speler inga rolle kor mykje garn eg har, eller kor mange skrivebøker eg har, eller at det ikkje er plass til ei einaste lita bok til i bokhylla. Eg berre må.

Eg elsker å traske rundt i slike butikkar og berre studere. Sikkert ofte til irritasjon for dei som jobber der. Ikkje det, eg ender som regel opp med å kjøpe noko, men eg kan bruke ganske lang tid på å lese bak på bøker, studere ulike pennar og skrivebøker, eller bla i platecover.

Eg hugser framleis, med stjerner i augene, den gedigne (etter sunnmørske forhold) bokbutikken eg var inne i det året eg var i London på sommerferie. Eg trur eg trakka rundt der i ein time, og når ho eine som jobba der etter litt kom bort og lurte på om "Can I help you find anything?", svara eg berre "No, just browsing" med verdas lukkelegaste smil.

... eg kom ut att med sånn sju-åtte bøker ...

Og når du går sånn, anten du er omgitt av bøker i allverdas sjangarar, filmar og TV-seriar, eller plater og CDar ... då berre må du dømme etter coveret. Det er jo halve morroa.

Å plukke opp ei bok som ser spanande ut, for så å snu den for å lese utdraget på baksida, rynke på nasen, riste på hovudet og sette den tilbake i hylla. Eller plukke fram ei lita, forholdsvis anonym bok, som ender opp med å vere noko av det beste du har lest.

Det same gjeld sjølvsagt for film. Anten det er ein skodespelar du liker, eller eit cover som ser spanande ut, eller noko som berre ... roper på deg. Denne skal du ha.

Og så er den kjempegod. Eller heilt steike elendig. Eller akkurat midt på treet.

Men det er ein ting med bøker og filmar. Der får du som regel ein slags indikator på korvidt dette er noko du kanskje kan like.

Med musikk er det noko heilt anna.

Det er når du står på platebutikk at Innfallsprinsippet verkeleg kjem til sin rett.

... det heiter 'platebutikk' i hovudet mitt no. Eg gjekk rundt i ganske mange år og syns at eg høyrdes horribelt pretensiøs ut om eg prøvde å kalle eit album for 'plate' i staden for 'cd' eller nettopp 'album'. Det var sånn faguttrykk som dei som kunne seg på sånt brukte.

Men no er det faktisk plater eg kjøper. Og det er faktisk platebutikk eg handler på. Så no er det plutselig greit.

Og etter ganske mange år der eg har kjøpt musikken min etter 'Høyrte den sangen på radio'-prinsippet ... og eigentleg kjøpt veldig lite musikk, fordi "Hallo, Spotify!" ... så er det utrulig gøy å kunne handle etter Innfallsprinsippet igjen.

... det har også ein tendens til å bli forferdeleg dyrt. Men det har mest med manglande sjølvkontroll å gjere.

UANSETT, det er som sagt i platebutikken at Innfallsprinsippet kjem til sin rett. For sjølv det står ein del band og artistar du har høyrt om rundt om i hyllene, så er ikkje det det same som at du har høyrt dei.

Du veit kanskje kven dei er, eller kan sånn vagt erindre at du har sett dei spele på Skavlan eller Graham Norton, utan at du egentlig hugser korleis dei høyrdes ut. Eller så har dei ein av favorittsangane dine, men du aner ikkje korleis resten av musikken høyrast ut.

Og det ekstra fantastiske (for min del) med platecover er at det ofte er minimalt med informasjon på dei. Er du heldig så står det knapt nok kva bandet heiter.

Og dei er større enn CD-cover, så kva enn slags cover dei har så får du på ein måte eit enda betre inntrykk av det. Som er ganske grunnlegjande om du skal handle etter Innfallsprinsippet.

Det er ganske nøyaktig fire månader sidan eg fekk platespeler. Då hadde eg for så vidt tjuvstarta samlinga mi med to nye plater (i tillegg til dei om lag 60 gamle, støvette og dårleg behandla platene frå loftet heime). Men etter at eg fekk speler har det stort sett berre gått ein veg.

Så, etter å ha gjort ei forholdsvis kort historie forferdeleg lang, her kjem nokre av dei beste impulskjøpa eg har gjort på lenge.

Pål Angelskår 
The cellar door was open, I could never stay away
... eg kan ikkje garantere at fargen på coveret ikkje har noko med saken å gjere. Men eg kan også svakt erindre å ha vore forholdsvis glad i Minor Majority ein gong i tida. Så kor tungt Innfallsprinsippet veg i dette tilfellet veit eg ikkje. 

Men eg hadde aldri høyrt på Pål Angelskår åleine før. Og det angrer eg forferdeleg på no, kjenner eg, for denne traff på første forsøk. Utrulig fin og finurlig, og ei slik plate som passer både som bakgrunnsmusikk, seint på kvelden som avkopling, og som du kan sette på før du legg deg på sofaen, let att augene og berre lytter

*

Sivert Høyem 
Lioness

UTRULIG kult cover!

Sivert Høyem er eigentleg ein mann eg har gått å tenkt på ganske lenge, og tenkt at han lager nok sånn musikk som eg heilt sikkert kan kome til å like veldig godt. Men av ein eller annan uforklarleg grunn har det blitt med tanken. Og eg har ikkje kome stort lenger enn at "Prisoner of the road" er ein av favorittsangane mine.

Heilt til siste vinyl-handleturen min før påske. Då vart denne med heim, og testa same kveld. Ikkje overaskande hadde eg rett, og dette var akkurat sånn musikk som eg liker.

*

Sondre Justad
Riv i hjertet
Sondre Justad kan eg med handa på hjartet seie at eg aldri hadde høyrt på før. Eg hadde sett eit halvt intervju med han, og merka meg at han verka som ein kul og morosam fyr. Og så har eg dei siste åra fått litt ekstra forkjærleik for folk som syng på norsk. 

Så når denne dukka opp så var det eit eller anna som berre sa "JA!". Og sidan eg har lært å stole på instinkta mine når det gjeld sånne ting, så var det igrunn avgjort. Eg har ikkje angra eit sekund. 

Denne er KJEMPEFIN, meir er det ikkje å seie om denne saken. Så no går eg berre og gler meg til Sommerfesten i år, der eg får høyrt han live.

*

 Adam Douglas 
I may never learn
Adam Douglas hadde eg høyrt om. På same måte som eg har høyrt om mange norske ("norske"?) artistar; Beat For Beat. Eg hugser verken når det var, eller kva han sang, men berre at han sang veldig fint og hvis eg snubla over han ein stad så skulle eg kjøpe plata.

Og det gjorde eg. Utan å vite verken kva sjanger det var eller noko. Eigentleg skulle eg argumentert med at mann med hatt på coveret umogeleg kan ha laga dårleg plate, men det fekk eg motbevist seinast forrige torsdag, så eg kan ikkje kreditere det innstinktet heller. 

Men det speler eigentleg inga rolle. For igjen; kjempefin! Spele høgt og synge med-fin.  

Dette er eigentleg berre eit utval. Men nok til å konstanterer at Innfallsprinsippet lev i beste velgåande. Anbefaler absolutt å handle musikk på den måten. Den kjensla når du sett på noko du absolutt ikkje veit kva er, og musikken berre treff rett i hjartet ... den må vere ein av dei beste i verda.

... anbefaler absolutt å kjøpe inn dei nevnte platene også, foresten.

lørdag 26. mars 2016

Litt sånn Columbo

Berre ein liten ting.

Denne sangen her er USANSYNLEG fin!


... det var berre det altså.

mandag 21. mars 2016

For sta for mitt eige beste

Eg har aldri vore den som roper høgast. Det er igrunn skjeldan at eg roper i det heile teke. Ikkje er eg den som proklamerer meiningane sine høgast heller, eller kjem med det først forslaget når nokon spør "ka oss ska finne på?". Og eg er heller ikkje den som protesterer høglytt om eg ikkje er einig i ting.

Det er ikkje det same som at eg ikkje har meiningar, eller at eg ikkje veit kva eg vil. Eg har berre blitt litt for flink til å velge kva kampar eg skal ta.

For eg veit kva eg vil altså. Eg er forferdelig sta, når eg vil, og kan sette meg så kraftig på bakbeina at sjølv ein 3-åring blir utkonkurert. Noko som forøvrig kjem godt med i jobben min ...

Men av og til så ender eg opp med å vere litt for sta for mitt eige beste.

Særleg når det kjem til bøker/musikk/TV-seriar. Oppigjennom åra har eg ungått å sjå ganske mange seriar og filmar som "alle" skryt av. Nett fordi "alle" skryt av dei. Eg har for eksempel to sesongar av "Himmelblå" ståande i DVD-stativet. Eg har ikkje sett ein einaste episode.

I det siste har eg heldigvis blitt veldig flink til å ta imot musikkforslag. Og som eit resultat så har det ramla inn ein del nye favorittartistar i det siste. She&Him, Mark Kozelek, Belle&Sebastian.

Og så dei som dette innlegget skal handle om. For om ikkje dei bør vere spikeren i "no må du slutte å ver så sær"-kista, så veit ikkje eg.

The Smiths. Eg snakker om The Smiths.

http://rokpool.com/category/tags/the-smiths

Eg har høyrt om The Smiths før altså. Eg har høyrt om The Smiths mange gonger. Eg er trass alt Margarets-fan.

Men av ein eller annan uforståeleg grunn hadde stapeisen i meg bestemt seg for at The Smiths skulle ho i alle fall ikkje høyre på.

... når eg endeleg får skaffa ein life-size, fungerande TARDIS så går første turen tilbake i tid for å riste fornuft inn i ho som bestemte meg for det ...

Det starta med "Meat is Murder"-plata. På anbefaling frå ein som absolutt veit kva han snakker om når det gjeld The Smiths. Og hadde han ikkje spurt om eg hadde høyrt på dei, og forsiktig anbefalt dei, så hadde eg mest truleg framleis haldt på den uforståeleg sta haldninga om at eg av ein eller annan grunn ikkje skulle høyre på denne gjengen.

Men akkurat denne gongen lot eg meg (ganske lett) overbevise. Det har litt med at det ikkje er første gong at han har truffe med musikkforslaga sine, og litt med at etter at platespeleren kom i hus og eg byrja å kjøpe musikk igjen, så har eg blitt mykje flinkere til å gi nye artistar ein sjansen.

Så eg drog heim med "Meat is Murder". Eg trur kanskje eg hadde høyrt sånn ein og ein halv Smiths-sang før dette, men i det store og heile var eg forholdsvis Smiths-jomfru. Det einaste eg visste var at dei visstnok var litt sånn acquired taste, så eg var budd på at dette kunne ende opp med å vere ganske rart. Men no er eg forholdsvis glad i rart, så lenge det blir gjort skikkelig.

Det var igrunn gjort med fyrste sangen. Det var igrunn gjort med introen på fyrste sangen. The Headmaster Ritual. Det skulle ikkje meir til. Og det vart berre enda betre etter den.

Eg spelte den plata ganske mange gonger den veka. For sikkerhets skuld. Eg hadde trass alt vore så sta på at eg ikkje skulle høyre på denne gjengen at det sat litt langt inne å innrømme at eg hadde teke feil.

Men heldigvis ikkje veldig langt inne. For allereie dagen etter fyrste forsøk så gjekk eg å mumlesang på "That joke isn't funny anymore". Som, om eg skal velge ein favoritt, i alle fall er ein av dei.

Dette er om lag to månader sidan, og på dei to månadane har eg gått frå å sånn cirka vite at The Smiths eksisterer, til å eige "The Smiths", "Hatful of Hollow", "Meat is Murder", "The queen is dead", Morrissey sin sjølvbiografi samt ei samling intervju med han, og to Morrissey konsert-DVDar.

Kort sagt; frelst. Heilfrelst. Totalt, 100% solgt. Du kan ikkje be meg om å kome med favorittsongar ein gong, for då må eg kome med alle.

Eg skulle ikkje høyre på denne musikken, eg. TENK AT EG IKKJE SKULLE HØYRE PÅ DENNE MUSIKKEN! FYTTIKATTA SÅ KORKA EG KAN VERE AV OG TIL!

For ikkje berre er det musikk som berre ... pang, traff. Men dei tekstane da! For oss som liker å lese alt for mykje i sangtekstar så er jo The Smiths ei velsigning! For ikkje å snakke om "nikke gjenkjennande"-faktoren. KVAR VAR DENNE MUSIKKEN DÅ EG VAR TENÅRING?!?

... den var der den. Den har vore der heile livet mitt. Då den første Smiths-plata kom i 1984 var eg om lag sju månader. Dei var vel strengt tatt ferdig å spele inn musikk nesten før eg var ferdig med å bruke bleie. Så at eg ikkje oppdaga dei då er vel for så vidt å tilgi.

Men eg har jo visst om dei lenge! Og så eg da, som nytta store deler av tida frå eg var 17-25 på å kjenne meg att i sangtekstar, og tenkje at den og den artisten måtte ha direkte tilgang til dagboka mi. Eg hadde hatt SÅ GODT av The Smiths på den tida.

Men når det er sagt, så har det vore veldig kjekt å oppdage dei no. Og sjølv om eg nok har blitt litt eldre dei siste åra, så kjenner eg att dei kjenslene og opplevingane som dukker opp i tekstane. Eg har vore der, sjølv om eg kanskje ikkje er der no lenger.

Og oppå heile greia så snubla eg meg ut på youtube for å finne liveklipp av The Smiths, og sidan det så har eg vore totalt forelska i Morrissey.

http://www.gigslutz.co.uk/listen-morrissey-unveils-full-length-version-of-new-single-istanbul/


... joda, eg veit at han overhodet ikkje er verdas mest uproblematiske person, og at han har ein tendens til å trakke i salaten med begge beina først. Men eg tenkjer at så lenge eg er klar over feila has, så er det heilt greit å vere forgapt.

For skal eg vere heilt ærleg så er det heilt umogeleg å ikkje vere det. For ein fantastisk fasinerande, karismatisk, sjarmerande, merkeleg, sjølvsikker, usikker, beskjeden, velformulert raring av ein mann! Anten du les tekstane, eller ser konsertane, eller leiter opp TV intervju (dette var det første eg såg, og eg sat at som eit lettere sjarmert spørsmålsteikn) så må du berre bli fasinert.

Kanskje det berre er meg. Eg er over gjønasnittet nyskjerrig. Og når eg da snubler over folk som er litt vanskeleg å forstå seg på, så blir eg ti gonger ivrigare på å gjere nettopp det. Og med Morrissey har eg verkeleg fått noko å bryne meg på.

Så ja. Eg sitt med Smiths og Morrissey til langt oppover øyrene for tida. Og etter å ha stått fast i noko heilt anna nesten heile det forrige halvåret, så var det kanskje på tide med litt forandring. Og eg har det VELDIG fint her eg sitt altså.

Eg skulle berre ønske eg hadde satt meg her for lenge sidan.


... berre sånn i tilfelle nokon lurer (og det er det nok ingen som gjer, men eg har for vane å dekke alle eventualitetar eg kjem på); ja, Morrissey er like steikje attraktiv med grått hår og litt meir mage som han var med høgt hår og biblotekarbriller. Av alle hindringar eg har når det gjeld slike ting, så har alder aldri vore ei av dei ...

søndag 21. februar 2016

Psssst!

Berre sånn for å ha sagt det; Laurence Fox er kjempeflink til å skrive tekster, og lage musikk til dei, og så spele desse sangane og synge dei sjølv. Kjempe kjempe kjempeflink altså!



Facebook

Spotify

iTunes

Kjøp signert CD




Og hvis du trur du har sett han før, så har du det. Dersom du har sett Lewis, for eksempel.


Han er minst like flink til å synge som han er til å løyse drapsgåter.

søndag 31. januar 2016

Hekta

Ikkje det at eg i det heile tatt tvilte på korleis dette kom til å ende, men sånn i tilfelle nokon skulle sitje der ute å lure veldig; eg er totalt hekta på vinyl.

Sidan platespeleren kom i hus ein månads tid før jul i fjor har det berre gått ein veg. No hadde eg rett nok ei ganske stor platesamling allereie før speleren kom i hus, og den fyrste veka tenkte eg at "ditte bli dyr hobby, ej he allereie brukt meir på tilbehør enn ej he på plate".

Det varte ikkje lenge ...

Og det er ikkje berre det at eg har sakna å gå på faktisk butikk og bla i faktiske cover og kjøpe med seg faktiske kopiar heim. Sjølv om det definitivt er noko av det kjekkaste eg har tatt opp att på lenge.

Men det er like mykje sjølve ... heile ... ALT!

Å sitje der på golvet attmed platespeleren medan eg (forsiktig!) tek plata ut av coveret.

... eg elsker formatet på platecover! Ikkje spør meg kvifor, eg har verken ei rasjonell eller estetisk forklaring. Eg berre elsker det.

Og når plata er vel ute av coveret, må eg snu og vende og sjekke at det ikkje på mystisk vis har dukka opp riper sidan sist eg spelte den.

Det å ha ein faktisk ting som skal brukast på ein faktisk spelar igjen. Og heile denne omstendelege prosessen, fordi vinyl er mykje meir sårbart enn CD-plater (innbiller eg meg i alle fall), og fordi platene er større og vanskelegare å handtere (eg har akkurat litt for små hender, trur eg). Så det er om å gjere å få plassert plata så forsiktig som mogeleg på speleren.

Og så gå over med platebørste sånn i tilfelle det er støv på den.

Og så må den lille plastduppeditten av pickup'en. Stiften må studerast, sånn i tilfelle det heng att noko rusk frå sist gong. Av og til innbiller eg meg at det gjer det, og så må eg fram med den bittelille børsta og flaska med rensevæske. Og igjen; forsiktig, forsiktig, forsiktig, i rett rettning og med den stødigaste handa eg klarer å få til, børste over stiften slik at den skal vere rein og fin og plukke opp lyden best mogeleg.

... eg er livredd for å øydelegg stiften. For det første er det dyrt å kjøpe ny, og for det andre så tør eg ikkje tenkje på korleis eg skal klare å bytte den sjølv ...

Så er det på med speleren, og opp med spaken som løfter arma. Og så har eg sånn herleg, enkel speler at eg sjølv må flytte arma til eg trur at stiften treff innanfor kanten på plata, men utanfor det sporet der musikken starter.

(mogeleg dei fleste platespelarar er manuelle akkurat på dette, eg hugser berre at på pappa sin gjekk dette av seg sjølv)

Ned med spaken, og så det bittlelille 'pop'-et når stiften treff sporet. På med lokket. Platecoveret på display oppå speleren. Kun fordi det ser veldig kult ut, og gjer seg som instagram-bilete.

Og enda ein favoritt-ting; når plata først speler, så speler den. Då har du bitta deg til alle songane på den sida. Du kan ikkje spele fem sekund av ein song, bestemme deg for at du ikkje liker den, og så hoppe til neste. Du kan ikkje sette favorittsongen din på repeat. Du kan ikkje hoppe over den du eigentleg ikkje liker.

Du må høyre på alt. Heldigvis. For om du ikkje liker ein song på fyrste forsøket, så vil ikkje det seie at du ikkje liker den. Nokre songar er ... for å nytte eit engelsk uttrykk som er så godt at det aldri kan oversetjast til norsk å gi like god meining; acquired taste.

I Spotify er det alt for lett å vere kresen. Med platespeler har du ikkje det valget.

Og så må du faktisk opp av stolen, eller sofaen, eller sakkosekken, eller kva du no sit i, sånn om lag midtvegs i plata. For då må du "snu kassetten". Og gjenta mykje av det same ritualet ein gong til.

Løfte stiften med spaken, dytte den (forsiktig!) til side, stoppe plata. Børste både stift og plate før du snur den.

(det er mogeleg eg er vel paranoid, men eg er selektiv perfeksjonist, og dette er eit av tilfella der dette gjer seg gjeldande)

Line opp stiften igjen, høyre den uforklarleg tilfredsstillande lyden av stiften som treff spora. Og så nyte side to.

Og når du er ferdig med å lytte så er det på'n igjen. Løfte og børste og sjekke for riper og sånn. Løfte plata av spelaren, legge den varsamt tilbake i innerlomma, utan å kome borti eller skli den for brutalt nedi.

Putte coveret tilbake på plassen sin i hylla, og konstanterer at om tre-fire-fem platebutikkbesøk til så har du fatisk plassproblem.

Børste av stiften, og så studere den før du set på plastikkdingsen igjen sånn i tilfelle det ser ut som noko er alvorleg gale. Noko det aldri gjer fordi a) eg aner ikkje kva eg skal sjå etter, og b) stiften er bittebitteliten og så gode auge har eg aldri hatt.

Kort fortalt; eg ELSKER det. Elsker å dulle med plater og speler og stift, å børste og blåse og spraye med rensespray. Dildre med opplining av stiften. Suselyden på slutten av plata, og den lille 'poof'en som avbryt den av og til for å fortelje deg at no må du lette på rompa og bytte side.

Og eg elsker at det ikkje speler noko rolle om eg sett på ei splitter ny plate eg nett har teke plasten av, eller ei gammal, litt velbrukt ei som mamma eller pappa kjøpte før eg i det heile tatt var på teiknebrettet. Beatles og Kinks (gode gamle) knitrer rett nok ein del meir enn Maria Mena og The Smiths (kjøpt splitter nye), men akkurat det er egentleg greit. Det blir liksom litt ekstra nostalgi av det.

Og eg elsker at plater framleis eksisterer. At vinyl framleis er noko du får kjøpt. Og ikkje berre nye utgivingar av gamle plater, men massevis av nye artistar og. Dei fleste, verker det som. Eg elsker at denne teknologien, som er "eldgammal", framleis lev i beste velgåande. Og at den har forandra seg så lite at det ikkje speler noko rolle om platespeleren min var kjøpt i 2015, og "Saturday Night Fever"-soundtracket til pappa var kjøpt i 1977-78. Når eg legg plata ned på speleren så høyrast BeeGees akkurat sameleis ut som fyrste gongen pappa gjorde det same.

... nesten i alle fall.

Eg elsker at noko så ... omstendeleg, faktisk er så populært. Og eg skjøner veldig godt kvifor.

Eg har som nevt alltid vore fasinert av dette formatet. Så eg bør overhodet ikkje vere overraska over kor gira eg no har blitt, berre på litt over to månader. Eg er stygt redd for at det berre kjem til å bli verre og verre.

Og det er heilt greit. Det finnast betydeleg verre ting å vere hekta på enn musikk. Det finnast rett nok betydeleg billigare ting å vere hekta på enn vinyl, men det får heller stå si prøve.

... og så står det litt på manglande viljestyrke og, ikkje berre på prisen ...

torsdag 14. januar 2016

Always

Då eg oppdaga Harry Potter-bøkene, var det Severus Snape som var den som først sette seg fast i hovudet mitt. Eg fekk liksom ikkje til at nokon kunne vere så einsida, så tilsynelatande berre sur, bitter og grinette. 

Snape blei favoritten min heilt frå starten av, og eg har brukt mange timar på å forsvare kvifor. Eg blir nok aldri ferdig med å forsvare kvifor. 

Men dette handler ikkje om Severus Snape. Ikkje eigentleg. Dette handler om det som hende då eg såg den fyrste Harry Potter-filmen, og for fyrste gong såg Alan Rickman giv liv til karakteren eg hadde blitt så glad i. 

For det var då eg blei glad i Alan Rickman og. 

Han blei favoritten med ein gong, og har vore det sidan.

Den djupe stemma, som var like god trøstande som skremmane. Augene som kunne vere så triste, eller så sinna, eller så dømmande, alt etter kva ein trong. Og det herleg skeive smilet som lyste opp heile adletet.

Eg ser at dei fleste som deler nyhenda trekk fram Severus Snape, og/eller Hans Grüber. Og bevares, Alan skal ha kredit for begge dei rollene. 

Men han spelte også så mykje meir. 

Hvis du, som eg, har tenkt å ha ei privat lita minnestund, så kjem det her eit knippe forslag;

Judas Kiss
Ein IT-gründer blir kidnappa, og under aksjonen blir guvernørfrua skoten og drept. David Friedmann får, meget uvillig, i oppdrag å granske saka. Samstundes må ham samarbeide med FBI-agent Sadie Hawkins, eit samarbeid som ikkje akkurat går knirkefritt.

Eit typisk tilfelle av "ingenting er slik det ser ut". Ikkje la deg skremme av dei fyrste fem minutta, denne er verdt tida di. Om ikkje anna for å høyre Alan snakke med sørstatsdialekt. 


Truly, madly, deeply
Nina er enke, men i sorga får ho besøk av spøkelset til ektemannen Jamie. Lenge er alt fryd og gammen, men før eller seiner må ho velje mellom draumane og den verkelege verda.

Truly madly deeply


Dark Harbor
Eit skrantande ekteskap, ei helg ved kysten, ein fremmed i vegkanten ...
 

På veg til kysthuset sitt finn David og Alexis finn ein forslått gut i vegkanten. Han nektar dei å ringe politiet, og dei gir han skyss til næraste by. Men neste dag dukker han opp att.

Dark Harbor er kanskje ein av dei beste filmane eg aldri hadde høyrt om. Den blei kjøpt primært for Alan, men det tek om lag fem minutt før du er så hekta at du gløymer kven som er med. Du lurer stadig på kva som skjer, og akkurat når du trur du har forstått det viser det seg at du har mistyda alt.

Dark Harbor er ein film du må sjå fleire gonger. Den er faktisk best på 3.-4. forsøk, det er fyrst då du byrjer å sjå alle dei små detaljane du gjekk glipp av dei fyrste gongane.


Dogma
Bethany har eit ganske normal, på grensa til keisamt liv. Heilt til ho ein natt blir vekka av ein snakkande stolpe av ild på soverommet sitt. 

Etter at ho har sløkt den, står ho att med ein klissvåt og kjempesur engel som viser seg å vere Metatron, stemma til Gud. Han fortel ho at ho skal ut på eit heilagt korstog; to englar freistar å kome seg inn att i himmelen, og må stoppast for ein kvar pris. 

Med seg på dette tilsynelatande umogeleg oppdraget får ho to profetar, av heller tvilsomt kaliber, og den 13. apostelen Rufus (som ikkje vart teke med i Bibelen fordi han er svart). Midt oppi heile greia har Gud forsvunne, og onde krefter, som har sin heilt eigen agenda, bistår dei to englane.

The Metatron acts as the voice of God. Any documented occasion when some yahoo claims that God has spoken to them, they're speaking to me ... or they're talking to themselves.

The Winter Guest 
Dette er Alan sin debut som regissør. Den fyljer fire historier på ein iskald dag i Skottland. Ikkje noko voldsomt drama, ingen eksplosjonar, ingen store, skumle ting. Berre ein liten, søt film som du blir heilt varm i hjartet av.

An awfully big adventure 
Seksten år gamle Sally Bradshaw blir med i ei lokal teatergruppe. Mellom mykje anna, treff ho her den mykje eldre P. L. O'Hara, ein kjent skodespelar som har kome "heim" for å spele Kaptein Krok ein ein lokal produksjon av Peter Pan. 

Filmen er basert på boka ved same namn, og handler mellom anna om det å bli vaksen. Den er ikkje lett å forklare kort, men den er fin, og vond og absolutt verdt å sjå. Sjå opp for slutten.

An Awfully Big Adventure

Sweeney Todd - The Demon Barber of Fleet Street

Benjamin Barker, eller Sweeney Todd, vender tilbake til London etter mange år i eksil. Han starter opp att som barberer i Fleet Street, der han leiger lokale av Mrs. Lovett.

Men Benjamin har ei bakhistorie han vil freiste å finne ut av. For mange år sidan blei han feilaktig anklaga og dømt, og når han finn ut motivet bak, og kva som har hendt med kona og dottera hans, klekker han ut ein ganske grotesk hevn. 

Eg veit at Alan eigentleg ikkje likte å havne i den "han som er så flink til å spele skurk"-båsa. Men HJELPEMEG så flink han var til akkurat det.
I have news for you, my friend. In order to shield her from the evils of this world, I have decided to marry my dear Johanna.

Eg kunne nevt fleire. Mange, mange fleire. Galaxy Quest, for eksemepl, som er ein parodi på m.a. Star Trek, og så god at Patrick Stewart går god for den. Eller hjarteskjerande Snowcake. Eller Mesmer, eller Perfume, eller Bottleshocked, eller Hitchhiker's guide to the galaxy eller eller eller ...

Hugse Alan for dei største rollene hans? Absolutt. Men hugs han for alt det andre og. For han var verkeleg fantastisk.