"Det er mitt val"

(Tidlegare posta i ein annan blog. Men akkurat rundt juletider plar denne problematikken å dukke opp att. Så då tillet eg meg ei reprise.)

... husker jeg at vi hadde en bok som het da vi gikk på barneskolen. Vi brukte x antall skoletimer hver uke på å lære oss å ta våre egne valg, stå for våre egne meninger og respektere at alle var forskjellige. Av og til lurer jeg på om ikke et oppfriskningskurs hadde vært på sin plass for noen...

Jeg har valgt å være avholds. Jeg drikker ikke alkohol, hverken i små eller store mengder. Jeg har aldri vært full, og har ingen planer om å bli det.

Jeg er heller ikke noen festløve. Det går langt mellom hver gang jeg går på fest, eller ut på byen. Men de få gangene jeg er ute, støter jeg til stadighet på det samme problemet. Ofte tenker jeg at jeg kan da ikke være den eneste som sliter med dette. Det er så absolutt på sin plass med en utgreiing rundt ordet 'avholds'.

Først, fremst og aller viktigst; Å være avholds er ikke ensbetydende med å være kjedelig. Jeg har det minst like gøy som alle andre. Til tider nesten gøyere. Det som faktisk oftest legger en demper på kvelden for meg er ikke at jeg er edru, men at folk behandler meg som en festbrems fordi jeg er edru. Jeg har da ikke bevisst gått inn for å ikke drikke bare for at du skal ha noe å irritere deg over!

Og ærlig talt; jeg tror ikke at jeg er bedre enn deg bare fordi jeg ikke drikker. Jeg går ikke rundt å ser ned på alle de som drikker, og anser meg selv som et bedre menneske fordi jeg holder meg unna Kong Alkohol. For meg spiller det ingen rolle hva andre gjør, det viktigste er da at man gjør det man selv har lyst til. Du har lyst til å drikke. Det har ikke jeg. Det er ikke verre enn at du røyker, å jeg ikke, eller at vi holder med forskjellige fotballag.

Grunnene til at jeg ikke drikker er ganske enkle;
1. Jeg liker nesten ingenting med alkohol i, og orker ikke mye av det jeg liker
2. Jeg har ikke lyst til å bli full

Basert på dette fant jeg ut, den dagen jeg fyllte 22, at jeg ikke helt så vitsen med å tvinge i seg sider bare fordi jeg var på fest. Når jeg verken liker smaken av det, eller er interessert i effekten av det, hvorfor skal jeg da måtte drikke det? Bare fordi alle andre gjør det?

Jeg venter ikke at alle skal være enige med meg i dette valget, bare at de skal respektere det. Og jeg er mektig lei av skeive blikk, dårlig skjult himmling med øynene og flåsette kommentarer når jeg sier at jeg ikke drikker. Sitter nesten igjen med inntrykk av at det er opplest og vedtatt at skal du ut å ha det gøy, så må x antall alkohol-enheter være med i bildet.

Et av de mest provoserende eksemplene kom faktisk fra en kollega av pappa. Han nektet plent å tro at jeg ikke drakk, og var overbevist om at pappa var naiv som trodde noe annet. Kjenner at jeg blir skikkelig sint når jeg hører sånt. Hvorfor i allverden skal jeg, i en alder av snart 26, gidde å lyve til foreldrene mine om noe hvorvidt jeg drikker eller ikke? Og hvorfor skal det være helt umulig, i hans øyne, at en person midt i 20-åra ikke drikker?

Aller værst er likevel de som prøver å bagatelisere valget mitt. "Jammen, du kan jo drikke litt. Du trenger jo ikke å bli full", eller "Du trenger ei skikkelig fyllekule, bare for å ha prøvd det." De behandler meg som om jeg trenger å reddes fra min egen uvitenhet, eller som en unge som skal lære seg å like grønnsaker. "Hvis du bare spiser litt nå og litt da, så liker du det sikkert til slutt."

Det kan så være. Men nå har det seg en gang sånn at jeg har prøvd. Og jeg liker det ikke. Må jeg da virkelig gjøre det likevel, bare for å gjøre andre glad? For da kjennes det ikke mye ut som "mitt val" lenger...