The more I ignore you, the closer you get

For ikkje så lenge sidan fekk eg spørsmål om kven eg likte best; Morrissey, eller The Smiths.

"The Smiths," svara eg kontant og skråsikkert.

Sidan det har eg omtrent berre høyrt på Morrissey.

Morrissey er ein slu fyr. For om du, som meg, først høyrer på The Smiths, så kan du risikere å ende opp med ein litt sånn "æææææ"-reaksjon på Morrissey som soloartist. Tekstane er framleis dei same fantastiske, men musikken var ... annaleis. Litt for annaleis for meg.

Trudde eg.

Nokre sangar traff med ein gong. "Let me kiss you", for eksempel. Den tok sånn eit halvt vers før eg var heilt solgt. Samme med "Irish blood, English heart".

Andre likte eg ikkje i det heile tatt. Som "Maladjusted", som liksom skulle vere ein av dei store. Eller "Suedehead", som visstnok også stiller i den kategorien.

Så etter nokre dagar der eg hadde utforska solo-utgivelsane til Morrissey var eg eigentleg heilt sikker på at eg framleis kom til å like The Smiths best.

... det tek eit stort menneske for å innrømme at ein har teke feil, sant?

Det byrja å gå gale då eg snubla meg utpå youtube. Eg hadde jo snusa litt på gamle Smiths-klipp, og var mildt sagt nyskjerrig på om 40something Morrissey var den same på scena som 20something Morrissey.

Det skulle forferdelig lite til før eg var sjarmert. På alle tenkjelege måtar.

Feil og manglar og trakking i salaten til tross; eg var fullstending sjarmert. Og av ein eller annan grunn så vart sangane betre etter at eg høyrte dei live.

Men eg var framleis ikkje heilt solgt på alt. Lista over favorittar vart rett nok litt lenger. "Don't make fun of daddy's voice" sneik seg innpå meg. "Everyday is like Sunday" kom også krypande. Og ikkje minst "Speedway".

Men eg likte framleis The Smiths best altså!

Og eg kom i alle fall aldri til å få dreisen på "I'm throwing my arms around Paris". Nope, nix, nu'uh ...

... bortsettfrå at nokre dager etterpå så gjekk eg å sang på den av full hals.

Det var igrunn etter det at eg gav opp. Innsåg at eg hadde tapt. Å freiste å stå imot var håplaust. Samme kor sta eg var på slik og sånn og ditt og datt, så hjalp det ikkje.

"That's how people grow up." "You have killed me." For ikkje å snakke om "I've changed my plea to guilty" og "Alma Matters". Og no i det siste; "Ouiji board, ouiji board", "Hairdresser on fire" og "Glamorous glue".

For å sitere Parvati Patil; arm, leg, I'm yours.

... altså, misforstå meg rett. Eg er ikkje så sjarmert i senk at eg plutselig har blitt tonedøv, eller mista all evne til å ha eigne meiningar. Det var berre denne musikken sneik seg skikkelig innpå meg, og eg såg det verkeleg ikkje kome før eg sat der med Morrissey til langt over øyrene.

Som han sjølv syng

Og for the record; no elsker eg både 'Malajusted' og 'Suedehead'.

Så her sitt eg. Og her har eg tenkt å bli sittande ei stund. Med mindre det dukker opp nokon som er ENDA betre til å skrive tekstar, og sette ord dei tinga han sett ord på slik han gjer. Og skal eg vere heilt ærlig så tviler eg sterkt på at ein slik dukker opp. Sånn heilt objektivt sett.

Men det er greit det. Han har igrunn sagt det best sjølv her også