torsdag 3. juni 2010

Damn you, Richard Curtis!

Det er di skuld, alt saman!

Til opplysning; Richard Curtis er mannen bak Love Actually, Bridget Jones, Notting Hill og Four weddings and a funeral. Han representerer ein gjeng menneske som har øydelagt mykje for mange. Deriblandt meg.

Det er Richard Curtis si skuld at eg framleis venter på mannen som bretter underbuksene sine, som lærer seg portugisisk for meg eller som bur i hus med blå dør. Det er Richard Curtis si skuld at eg har hovudet i skyene.

... det bør nemnast at eg som regel berre er sinna på Richard Curtis ein gong i året, sånn om lag midtvegs i februar. Men eg blei nettopp bakhaldsangrepe av ein Hotel Babylon-episode om Valentine's day, og er litt på krigsstien.

Eg er veldig god på å ha svara når problema ikkje er mine eigne. Så når vennina mi utbryt, heilt på slutten av 27 dresses, "kor e dissa mannfolka i de virklie liv!?" har svaret mitt alltid vore det same;
Dei finns ikkje i det verkelege liv. Hadde dei gjort det, hadde Richard Curtis vore arbeidslaus.

Og ja, eg kjenner meg ekstra singel i dag. Det gjorde eg eigentleg før den hersens TV-serien.

Romantiske filmer er det best, og verste, eg veit. Og grunnen er enkel;
ALT ordner seg i dei.

Dette er bra fordi då kan eg i alle fall leve i den illusjonen. Om at alt ordner seg for snille piker. Om at mannen i ditt liv dukker opp, heseblesande, heilt på slutten for å erklære at han ikkje kan leve eit minutt lenger utan deg. Sjølv om han har snubla i kvar einaste setning så langt i historia, så kjem dette klokkeklart ut. Du er den einaste einaste eine, og det er berre deg. Berre deg.

Problemet er berre at dette gjer at eg lev i illusjonen. Eg har ei slags innebygd mekanisme, ei overtyding, om at alt ordner seg berre eg venter. Eg har jo vore snill jente heile livet. Eg fortener jo Richard Curtis-slutten min. Den perfekte mann kjem dalande kvart augeblikk. Han som veit alle dei rette tinga å seie, som heldt ope dører, dreg ut stoler, bretter boxershortsa sine og går ned på kne når han skal fri.

Det er ikkje sånn det fungerer. Hadde det vore slik, hadde vi ikkje sukka henført kvar gong nokon fortalde om ein slik mann dei faktisk hadde møtt. Eller kvar gong Richard Curtis set namnet sitt på noko.

Eller, Richard Curtis skal ha litt cred. Han starter trass alt Love Actually slik;
(...) It seems to me that love is everywhere. Often, it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there (...)

Og Love Actually er litt grei sånn ... actually. Alt går ikkje bra. Alt ender ikkje perfekt. Men du gløymer at Alan Rickman er utro (?) mot Emma Thompson, fordi Natalie får Statsministeren sin. Du gløymer stakkaren som er ulukkeleg forelska i kona til bestekompisen, fordi Colin Firth hopper på eit fly på juleaftan for å fri på (noget ustø) Portugisisk. Og som om ikkje det var nok, så har ho lært seg engelsk og. Just in cases.

Det er urettvist. Eg vil og treffe kjekk mann som skriv dårlege krimbøker og er livredd for ål! Evt berre ein mann. Som ikkje skriv bøker i det heile tatt. Og som fisker ål. I don't care.

Tru om Gud morer seg over slike som meg? Oss William Thacker'ane of the real world. Vi som snubler i orda heile tida, men som ikkje har nokon Richard Curtis som kan skrive dei rette replikkane for oss når det går for gale.

Du veit det, Gud, at eit av kriteria for at vi menneska skal halde fram med å reproduserer oss og leve på denne planeten du har putta oss på, så er det ei aldri så lita forutsettning at vi faktisk finn saman. Og held saman. Det hadde vore på sin plass med ein software-update.

Eller kanskje du kan open ein app-store. Eg melder meg frivillig som produktutviklar.

Alternativt kan du finne meg ein mann. Så skal eg slutte å klage. Lover.

2 kommentarer:

  1. Jeg dauer av latter... Liker veldig godt Curtis' filmer selv. Har du vurdert å lage din versjon av Love Actually.... Unloved Activity! ..

    SvarSlett
  2. Hehe, det hadde faktisk ikkje vore ein dum idè. Ei romantisk komedie der INGENTING ordner seg til slutt :P

    SvarSlett